Høsten kommer.

Som Kirsti Sparboe sang i sin tid, «en sommer er over». Men det har sannelig vært en sommer av de sjeldne. Varme dager, sol og temperaturer som selv en solhungrig frossenpinn har kunnet kose seg med. Det skal innrømmes at det har vært langt fra optimalt med tanke på tørke, skogbrannfare og avlinger for bøndene – og det er trist. Men for mitt vedkommende, mitt egoistiske og selvforherligende jeg – har det regelrett vært skjønt! Deilige, varme sommerkvelder – perfekt for å kose seg utendørs med iskaffe og en og annen bok.

Naturligvis har sommeren også bestått av jobb, ferien var bare tre ynkelige uker, og de ble i stor grad avsatt til aktiviteter med familien, slik en god sommerferie skal. Men jobben har slett ikke vært å forakte, i de stille stunder har jeg tatt flere dypdykk i nostalgiens dunkle brønn og lest bøker fra Pennyklubbens glansdager.

Nasjonalbiblioteket har vært min trofaste venn disse dagene og ukene, og jeg har lest nesten samtlige bøker om Ashley og Wonder av Diana Campbell, og deretter over 20 bøker om Stallgjengen av Bonnie Bryant. Lettleste og hyggelige, og absolutt et koselig tidsfordriv.

Jeg var jo selv medlem i Pennyklubben for mange år siden (flere enn jeg liker å innse, egentlig) – og husker at jeg koste meg med disse. Dessverre gikk mine bøker fra Pennyklubben tapt, da jeg i ren velvillighet ga dem bort til en kusine av meg – som etter sigende skulle bruke dem i leseøvingen sin. Det gjorde hun muligens, men siden hun tydeligvis ikke satte pris på dem – heiv hun alt sammen, det vesle kreket. Uten å si fra eller noe som helst. Forbannede kophuggu. Har aldri helt tilgitt det der.

Noen skuffelser har det også vært på bokfronten. Kjøpte et par bøker fra amazon (som vanlig), som jeg gledet meg veldig til. «London – city of sin» av Catharine Arnold var en av disse. Virket så lovende, synder i gamle dager, med prostitusjon og generell moralsk fordervelse er jo et stort og rikholdig kapittel – og etter den forrige boka jeg leste av samme forfatter hadde jeg jo en viss forventning. Men nei, forventningene ble IKKE innfridd. Rotete skrevet og til tider kjedelig – nei, nei og nei. Blæh. «On stranger tides» ble heller ikke noen höjdare – altfor langdryg, og lite action. Her hadde jeg håpet på skikkelig piratgrøss, livlig voodoo-magi og sprell på bøljan blå – og så ender jeg opp med bla bla bla og bare bittelitt spenst innimellom? Kjedelig.

Nei, da koste jeg meg mer med Grisha-trilogien av Leigh Bardugo. Russisk-inspirert fantasy, med en kjekk blanding av nytt og gammelt. Overraskende hvor mye jeg likte disse bøkene, og kunne gjerne tenkt meg å lese mer om noen av karakterene.

Nå har jeg nesten lovet meg selv å ta meg selv i nakken, og lese mer av bøkene jeg har liggende – så, bokhøsten bør vel være reddet i år også.