En sommer kom – og gikk igjen.

Det er høst. Ja, det er faktisk høst nå. Mørket kommer tassende på stille føtter om kvelden, puster på rutene og kikker inn. Lukta ute er sprø, klar på en kjølig måte og river litt i nesa. Teen smaker godt igjen. Teppet er lunt og godt, og frister med en innhyllet og halvsøvnig tilværelse. Hm, man blir rent lyrisk – men jeg synes det er en slags overlevelses-strategi. Om man kan få seg til å kle det inn i fine ord, kan det da ikke være bare negativt heller? I alle fall innbiller jeg meg nettopp det.

Sommeren gjorde sitt inntog, med lyse netter, sommersol og markjordbær. Men det meste har sin ende, selv om pølsa riktignok har to og ringen har visst ingen. Så gikk også sommeren over, og årets sommer var ingen klar höjdare heller. Heldigvis har bøkene berget meg denne sesongen også. Og kjenner jeg både meg selv og bøkene rett, vil vi trøste hverandre. Både gjennom høsten og mot den ubønnhørlige vinteren. (Jada, vi vet den kommer i år også – gr gr grr!)

Denne sommeren har jeg lest ferdig trilogien om lommetyven Echo. Bøkene er skrevet av Melissa Grey, og etter å ha lest første bok «The girl at midnight» ble jeg rett og slett så glad i denne nye åpenbaringen at jeg gledet meg uhemmet til neste bok «The shadow hour». Heldigvis ble håpet om en ny god bok innfridd på beste måte, og jeg ramlet enda litt til for både Echo, Jasper (åh, Jasper …), the Ala, Caius, Dorian, Rowan og Ivy.

Naturligvis satt jeg og tygde på gjerdet, og rev gress bak ørene til tredje bok, «The savage dawn» kom ut nå i juli og endelig kunne jeg altså velte meg i siste bok (snufs) om denne herlige gjengen. En av de nyere og spennende fantasy-seriene jeg har lest i det siste, og jeg nøler ikke med å anbefale den videre.

En av grunnene til at jeg digger Echo, er at hun tydeligvis er like glad i ord og bøker som jeg selv er. Dermed flettes både nye ord og begrep inn i teksten, som passer utrolig godt til handlingen der og da. Muligheten til å lære et par fine ting er altså sterkt tilstede, og siden Echo er oppvokst under et stort bibliotek kommer det også mange fine bok-referanser. Sånt varmer et litterært hjerte så det holder.

Echo får nemlig vokse opp hos en rase som kalles Avicen. Ganske så menneskelige, men med fjærdrakt og en del fugleaktige trekk. Avicen har konstant vært i konflikt med en humanoid, reptil-aktig rase som kalles Drakharin. Det kommer vel neppe som noen overraskelse at konflikten mellom disse tilspisses i løpet av bøkene, og at Echo – som det eneste mennesket oppi dette her – havner komplett i midten. Og helt i sentrum av alt dette står et særdeles mystisk og myteomspunnet vesen; The Firebird. Essensiell og særdeles avgjørende. Og en smule vag å få tak på.

Disse tre bøkene har blitt en av favorittene mine. Naturligvis er det flere som klatret høyt opp på koselisten, og noen som bare kom sånn passe opp. Det skal omtales nærmere og absolutt mer detaljer i senere sludder. Jeg lover altså å herje litt mer med nye livlige innlegg utover høsten. Ja, og lefle med nye artige aspekter av livet, selvfølgelig.

 

Kjerringbeistet BeRita

Skrevet av

MissAntropen

Ihuga bokdrage på 37 år. Vakker, gjennomklok og naturligvis i min beste alder. Litt over gjennomsnittet opptatt av ord og glad i vakre ting. Snert og råtass utad, myk som karamell på innsiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *