Lysere tider.

En har sannelig kommet seg forbi årets første måned. En lang, kald og ikke minst snørik januar er overstått. Med slike tilstander der ute, har lesesmaken min gått i en helt annen retning. En snev av mer forhistorisk – men likevel ikke. Jeg har nemlig hatt et hyggelig gjensyn med Jura-bøkene til Michael Crichton. Både «Jura-parken» og «Den tapte verden» er gode bøker. For meg er det utrolig mye bedre underholdning og spenning enn filmene noensinne vil få til. Ja, filmene har sine store og actionfylte momenter, og alltid stas å se dinoene gomle i seg noen rabagaster som ikke fortjener bedre.

Men adskillig bedre er det å lese om det. Å lese den litt snikende uhyggen. Å vite at Malcolm er inne på noe, men han husker det ikke selv enda – men det er noe relevant. Man tar seg i å lure på hva det er, og hvordan effekten av det vil utarte seg – og ikke minst hva som til slutt vil vise hva han tenkte på.

Man skjønner jo at på ett eller annet tidspunkt kommer dette til å gå rett åt skogen, og det gjør det jo også naturligvis. Men den herlige, sakte spenningen gjør seg gjeldene gjennom begge bøkene. Gode beskrivelser, avbrutte øyeblikk – for så å hente dem fram senere – ah, fortreffelig.

Ett av mine få ankepunkt mot begge bøkene er hvordan de slutter. Her har boka vært meget lovende hele veien, og så på slutten føles det som forfatteren brått fikk nok og «nå avslutter jeg». Det virker så forhastet, og ergo kommer det hele som et gedigent antiklimaks. Ja, er dette alt liksom?? Føles som den digre bollen med smågodt du skulle kose deg med er halvveis fylt med papp, for at mengden bare skulle SE fristende ut. Jeg ble skuffet og følte meg grådig snytt. Og altså ikke bare en, men to ganger.

Men, likevel kan man ikke komme vekk fra at Crichton skriver bra. Det skal han da sannelig få. Så jeg tenkte at nå skal jeg lese en ny bok av forfatteren, altså en jeg IKKE har lest før. Spennende. Litt spenstig tilsnitt burde en jo få til, så valget falt på «Dypkontakt». Lovende opplegg, forskere skal ned på havbunnen for å snoke omkring på noe veldig rart og spennende der nede. Noe som kan være et romskip, eller rett og slett fra vår egen framtid! Ooo, dette var livlige greier. Og det var slettes ikke så verst heller. Folk døde som bare tykjen, en mystisk kule gjorde livet (og døden) skummelt for folkene som satt fast på havsens bunn. Riktignok uten saltkvern, men lell.

Men tror du ikke den sniken gjorde det igjen?! Samme triks, samme skuffelse og samme – jamen i helvete da, mann?! Det bygger seg opp, man håper dette er noe skikkelig saftige greier, sidene du har igjen minker drastisk – du skjønner at her må det skje noe stort, og det ganske snart – – – og så – fisler det ut i omtrent ingenting, som en slags elendig liten og blaut variant av stjerneskudd, når man altså har tenkt seg et fyrverkeri. Jeg ble skikkelig skuffa av slutten, omtrent som en variant av Alfred som svarer på Linas frieri; «Du, den der forlovelsen – den tar vi og skiter i». Omtrent sånn følte jeg meg på slutten av boka også. «Du, de spennende opplevelsene vi hadde på dypet, som holdt på å ta livet av oss – det glemmer vi».

Vurderte å lese «Det store togrøveriet» av samme forfatter, men nå kjenner jeg meg litt lei av hans irriterende brå slutter, og er lysten på noe annet. Så får vi se hva det blir til.