Mørketid og dyster historie.

Dette høres nervepirrende ut, ikke sant? Nesten på grensen til litt skummelt? Og med tanke på de bøkene jeg har tenkt å ta for meg i denne omgangen, er ikke det helt uten intensjon.

Jeg skal vedkjenne å ha en bemerkelsesverdig fascinasjon for gammel og makaber historie. Alt det fæle som ligger under fortidens dunkle slør, og som vi nå trøster oss med at «det var lenge siden, det er mye bedre nå». Og joda, det skal vi sannelig takke og prise oss lykkelige for.

I sommer begynte jeg med en herlig og mørk bok, «Tyburn: London’s fatal tree» av Alan Brooke og David Brandon. Her får man et innblikk i et av de mer kjente landemerkene i London gjennom røflig seks hundre år, en diger galge. Det gikk jo for seg i gamle London, og det skulle ikke mye til før en stakkar måtte bøte med livet. Altså – noen gjorde seg absolutt mer fortjent til det enn andre, det skal sies. Men stort  sett var det mye fattigdom og elendighet som drev folk til småtjuverier – og det ble slettes ikke sett på med særlig nåde.

Riktignok var Tyburn bare ett av elementene som innebar straff og tukt i London. Det var jo naturligvis langt flere, og fæl som jeg er hadde jeg lyst til å lese mer. Amazon er jo alltid behjelpelig med å finne flere forslag så derfor bestilte, fikk og leste jeg «Underworld London: Crimes and punishment in the capital city» av Catharine Arnold.

En del kjent stoff fra Tyburn, såklart. Historien både begynte og endte der. Pluss en del i mellom. Newgate for eksempel. Et ikke akkurat trivelig fengsel – det heller. Og den vanlige mann på gata digget henrettelser. Faktisk ble det jo til at folk samlet seg i mengder når noen skulle henges. Eller brennes da, noe som ofte ble damene til del. Besynderlig pripne som de var, var det umoralsk og støtende av damer ble først hengt og deretter dratt i stykker (hanged and drawn / hanged and quartered). Da måtte man jo se kvinnemennesket uten klær, og det var uanstendig må vite. Det var tydeligvis mye bedre, og helt greit å se damene ble hengt og deretter brent ved stake.

Dette var altså så populært at når noen skulle tas av dage i full offentlighet var det vanlig praksis å gaule «Hats off!». Alle som da hadde hodeplagg av et visst volum måtte ta av dette. Ikke for å hedre den sulliken som snart skulle møte sin skaper – neida. Rett og slett for at man skulle se bedre.

Siden en viss liten slusk av en mann, den fiktive Fagin fra «Oliver Twist,» (Charles Dickens) ble nevnt i denne siste bok, også teoretisk sett kunne havnet i galgen ved Tyburn, fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka. Dessuten et ledd i min lille plan om å ha flere klassikere innabords. Mitt første hederlige forsøk på Dickens skuffet teknisk sett ikke, jeg likte godt hans sarkastiske skrivestil. Dessverre ble jeg ikke særlig betatt av hverken Oliver selv, eller noen av de andre karakterene. Boka var egentlig mest interessant som et samtidsbilde av London dengang da.

Og mens man nå romsterte rundt i et mørkt, skittent og forgangent London, kunne man like gjerne boltre seg videre i møkka – men gjerne bytte sted. Så derfor har jeg lurket videre til å lese «Ringeren i Notre Dame» av Victor Hugo. Ved et lite mistak har jeg lest en forkortet utgave, noe som kan forklare hvorfor jeg synes boka var snauspisen og kjedelig. Slett ikke på høyde med hans språklige detaljrikdom som jeg fant i «De elendige». Når jeg klarte å snoke opp den skikkelige utgaven, todelt og på bortimot 300 sider hver – da skjønte jeg at jeg her har gått glipp av noe essensielt. Den stutte og kjipe versjonen på 227 sider er altså nesten som en intro å regne, så her har jeg mer eller mindre lovt meg selv å lese den «ordentlige» versjonen ganske så snart.

Og etter så mye elende og tristesse, har jeg muntret opp meg selv med å lese et par utvalgte bøker av Per Inge Torkelsen, og da ble det gøy igjen. He he – intet som å bruke bøker (og kaffe, selvfølgelig) som humørplaster.

Ergo forlater vi mørket og lorten for en liten tid, og regner med at jeg snart er på kjøret igjen. Man vet jo at det finnes et par bøker til av C. Arnold blant annet – så jeg gjetter på at jeg fremdeles har mye fint (hø hø) i vente.

En sommer kom – og gikk igjen.

Det er høst. Ja, det er faktisk høst nå. Mørket kommer tassende på stille føtter om kvelden, puster på rutene og kikker inn. Lukta ute er sprø, klar på en kjølig måte og river litt i nesa. Teen smaker godt igjen. Teppet er lunt og godt, og frister med en innhyllet og halvsøvnig tilværelse. Hm, man blir rent lyrisk – men jeg synes det er en slags overlevelses-strategi. Om man kan få seg til å kle det inn i fine ord, kan det da ikke være bare negativt heller? I alle fall innbiller jeg meg nettopp det.

Sommeren gjorde sitt inntog, med lyse netter, sommersol og markjordbær. Men det meste har sin ende, selv om pølsa riktignok har to og ringen har visst ingen. Så gikk også sommeren over, og årets sommer var ingen klar höjdare heller. Heldigvis har bøkene berget meg denne sesongen også. Og kjenner jeg både meg selv og bøkene rett, vil vi trøste hverandre. Både gjennom høsten og mot den ubønnhørlige vinteren. (Jada, vi vet den kommer i år også – gr gr grr!)

Denne sommeren har jeg lest ferdig trilogien om lommetyven Echo. Bøkene er skrevet av Melissa Grey, og etter å ha lest første bok «The girl at midnight» ble jeg rett og slett så glad i denne nye åpenbaringen at jeg gledet meg uhemmet til neste bok «The shadow hour». Heldigvis ble håpet om en ny god bok innfridd på beste måte, og jeg ramlet enda litt til for både Echo, Jasper (åh, Jasper …), the Ala, Caius, Dorian, Rowan og Ivy.

Naturligvis satt jeg og tygde på gjerdet, og rev gress bak ørene til tredje bok, «The savage dawn» kom ut nå i juli og endelig kunne jeg altså velte meg i siste bok (snufs) om denne herlige gjengen. En av de nyere og spennende fantasy-seriene jeg har lest i det siste, og jeg nøler ikke med å anbefale den videre.

En av grunnene til at jeg digger Echo, er at hun tydeligvis er like glad i ord og bøker som jeg selv er. Dermed flettes både nye ord og begrep inn i teksten, som passer utrolig godt til handlingen der og da. Muligheten til å lære et par fine ting er altså sterkt tilstede, og siden Echo er oppvokst under et stort bibliotek kommer det også mange fine bok-referanser. Sånt varmer et litterært hjerte så det holder.

Echo får nemlig vokse opp hos en rase som kalles Avicen. Ganske så menneskelige, men med fjærdrakt og en del fugleaktige trekk. Avicen har konstant vært i konflikt med en humanoid, reptil-aktig rase som kalles Drakharin. Det kommer vel neppe som noen overraskelse at konflikten mellom disse tilspisses i løpet av bøkene, og at Echo – som det eneste mennesket oppi dette her – havner komplett i midten. Og helt i sentrum av alt dette står et særdeles mystisk og myteomspunnet vesen; The Firebird. Essensiell og særdeles avgjørende. Og en smule vag å få tak på.

Disse tre bøkene har blitt en av favorittene mine. Naturligvis er det flere som klatret høyt opp på koselisten, og noen som bare kom sånn passe opp. Det skal omtales nærmere og absolutt mer detaljer i senere sludder. Jeg lover altså å herje litt mer med nye livlige innlegg utover høsten. Ja, og lefle med nye artige aspekter av livet, selvfølgelig.

 

Kjerringbeistet BeRita