Februar – er det ikke vår snart, da?

Så gjorde januar det jeg gledet meg mest til – ble ferdig. De fleste vil ha det til at dette var både en mild og snill vintermåned, og jeg kan være tilbøyelig til å være enig. For det meste altså. Greit – det var ikke så verst. Enkelte brr-dager, men stort sett gikk det greit. Ikke for det, kan vel neppe påberope meg å være noe spektakulært ute-menneske uansett, så hovedirritasjonen var vel stort sett det der med å kle på seg vinterhabitt og å skrape fram bilen fra ishelvetet om morran.

Nuvel. Forrige måned endte altså med makabre historier de luxe. Og for den som trodde at det skulle liksom gå over i månedskiftet, blir det nok skurring og feilskjær så det holder. Må si meg stolt over at jeg greide å holde meg i skinnet og ikke bestille nye bøker helt til 15 januar. Da tok jeg helt av og bestilte både «Wolf Hall» og «Bring up the bodies» av Hillary Mantel, «The Owl killers» av Karen Maitland (ja, henne med den der horrible Liars-boka ja) pluss et røss til. Og ikke nok med det – neida. Fant plutselig ut at tiden var inne for å starte på «Stormenes tid» av Ken Follett, som jeg har fått i gave (snill kollega!). God stil med henging og voldtekt, forræderi og skamslåing. Herlig. Jeg ble aldeles fortryllet og har hemningsløst lest meg gjennom de vel 1100 sidene. Det ble rett og slett så bra, at jeg ga fanken i å lese den om heksene i Karres. Science fiction fenger meg ikke selv om det er hekser altså. Nei. Ble for mye fjoms med romskip og dill. Så den ga vi lett og ledig opp, og la den fredelig i «sikkert en gang senere»-haugen. (Ha ha, yeah right!)

Leste altså også ut trilogien om Flicka, Ken og Tordensky. Så nydelige bøker. Helt utrolig hvor bra de er skrevet. Så enkelt, så liketil og så rørende. Drar en stakkar i hjerterøttene, og det kan være litt kinkig når en står på jobb. Når en funderer over at ens hukommelse ikke lenger opererer på sil-stadiet, men mer på fiskenot-varianten ble det plutselig kurant å lage en konto på nb.no. Da slipper jeg å huske hvilke titler jeg holder på å lese (heldigvis holder nb rede på hvor jeg var i boka om ikke annet). Men med en egen side – som jeg pronto la inn ca tredve titler på, som «skal lese» – kan jeg slippe unna med å huske innlogging. Det funker jo.

Etter det vakre og vemodige Wyoming-livet, måtte det noe mer livat til. Hva er da bedre enn å hive seg pronto over Wilbur Smith sine Taita-bøker? Hå hå, lemlesting, drap, svik, kjærlighet, lidenskap, ørkensand og lumske guder – hva kan man vel mislike?? «Hapi, elvegudinnen» klokker pent inn på alle disse. Herlig.

Utover det er man da altså i begynnelsen av februar. Det spås en liten kuldedypp igjen, meteorologisk sett og jeg har naturligvis ikke tenkt meg utomhus mer enn strengt tatt nødvendig denne måneden heller jeg – så det bekymrer meg ikke veldig. Har bua full av ved, dugelig med tepper og strikkejakker så det skal nok gå på et vis. Man er svakt optimistisk på at så snart denne måneden er over går det an å pønske fritt og lett på snarlig gjensyn med gjørme, sludd og røten snø. Ja, vi gleder oss.

I februar har jeg dermed tenkt å trøste meg med «The Fry Chronicles» av Stephen Fry, «The devourers» av Indra Das og første bok om Harry Potter, men denne gangen i illustrert utgave. Naturligvis samme dag som denne vasset inn i postkassen, oppdaget jeg limited edition av samme boka, men med de separate husfargene og emblemene. En blå Ravenclaw-variant, en gul Hufflepuff, en grønn Slytherin og en oransje Gryffindor. Dritkule. Må bestille en. (Håpløs) Kan se ut som jeg kan finne på noe å gjøre lell. Og se på Masterchef. Jada – jeg skal nok overleve greit denne gangen og.