Vaniljekaffe – en overlevelsesmetode.

Jeg og høsten har stort sett ikke påberopt oss evig vennskap. Særlig ikke den der høsten som foregår i slutten av oktober og begynnelsen av november. Du vet – den som er kald, mørk, våt og generelt gufsete. Slik at man lefler litt med tanken om hvordan livet skulle arte seg om man nå gikk i hi. Åt seg smellende feit og deretter purket seg gjennom mesteparten av vinter’n. Digg!

En av tingene som hjelper meg å komme meg over sånne halvdepressive tanker må sies å være Vaniljekaffe fra Nescafé. Passelig med kaffe, for meg som stort sett aldri har havnet skikkelig på kaffekjøret (og fått bra med kommentarer om nettopp det der i oppveksten), men som tross alt tydeligvis trenger noe med koffein i for å holde humør og snev av livsgnist oppe.

Vaniljekaffen har to viktige ting, i tilleg til dette med nettopp kaffen. Den har masse melk, og antageligvis en del sukker. Med en ekstra dæsj fløte i, og kanskje en skvett karamellsaus om vi befinner oss på en høytidsdag blir den ekstra likandes. Jeg er en kaffepyse, og foretrekker altså kaffe latte og andre lignende tulleprodukter. Holder meg forsåvidt mer til melk med kaffe i, enn den andre veien. Den såkalte aksepterte og voksne veien. Svart kaffe og jeg, vi blir muligens akkurat så vennlige mot hverandre som høsten og jeg er. Vi er sånn på hils, kan veksle et par ord om vær, vind og svada – men vennskap? Tja, det er vel å strekke begrepet litt langt.

Men for nå disse mørke, litt hustrige morgener, hvor man trenger ekvivalenten av en søt klem oppi koppen; da er vaniljekaffen akkurat det kvakksalverlegen foreskriver. For all del, den funker litt sånn utpå efta’n også – men en skal passe seg litt for senvirkninger som sovevansker, særlig vi som er litt kresne på svartkaffen, og derfor ikke har utviklet høy toleranse (og antagelig ikke vil det heller). Og skral innsovning fører til skrøpelig søvn, og vips er man inne i en ond og trøtt sirkel.

Dessuten har vaniljekaffen enda en trivelig ting – den smaker velsignet godt ved siden av komplimentære saker som f.eks Bixit med sjokolade, billigvarianten av de forhenværende Jaffa-kakene og til og med en helt ordinær brødskive med brunost. Et særdeles anvendelig sak altså.

Som du naturligvis har skjønt allerede, skrives dette innlegget mens jeg har ansiktet omtrent parkert nedi en kopp med nettopp vaniljekaffe. Det er åpenbart en av mine lykkebiter, og fortjener selvfølgelig (eller, felvsølgelig om man skal mimres en lett snurrig Obelix) en hederlig omtale på denne nystartede og lekre siden.

Cheerio Ms Sophie, og wake me up before you go-go 😛

 

BeRita

Velkommen til mitt hjørne av verden!

Velkommen til Reet Petite Suite.

Dette skal være et hyggelig sted, med snakk om bøker, musikk, mat, en glad barndom, nostalgi, etymologi og litt av hvert som enten engasjerer meg, gleder meg eller bare rett og slett ligger på tankebanene mine den dagen.

Jeg bekjenner å være et B-menneske av den mest innbitte sorten. Ja, jeg kan nesten vurdere å være over i kategorien C. Det å kreke seg ut av dynehiet tidlig om morgenen er kjipe greier, og humøret har en tendens til å forverres parallellt med klokkeslett. Nå er det i tillegg blitt høst, og dermed både mørkt og kjølig om morgenen. Jeg priser meg lykkelig for enkle ting som fungerer som humørplaster, som vaniljekaffe og utsiktene til at hvertfall noe hyggelig kan hende den dagen.

Noe som fullstendig ødelegger min B-menneske livsstil er tilstedeværelsen av to stk guttunger. Eldstemann har fylt fem, og minstemann jobber seg sakte opp mot milepælen som heter fire år. Dette tilsier nødvendigvis at man absolutt ikke disponerer mesteparten av sin våkne tid, men må avfinne seg med å bli hersket over av to fjasemikler som regjerer dagliglivet med største selvfølge. Naturligvis ikke uten hverken sjarm, eller eleganse – menn lell a gut.

Trøsten min i hverdagen, stort sett, er en snill og tålmodig husbond. Vi er nå gift på 4de året. Dette er veldig lett å regne ut, siden minstemann så dagens lys for første gang en snau måned etter bryllupet. Han holder ut både humørsprell og verbale tøyserier, og belønnes med kos og god mat. Den andre trøsten er bøker. Bøker i massevis! Jeg elsker bøker – det er rett og slett ikke noen annen måte å bekjenne dette faktumet på.

Særlig glad er jeg i historiske romaner, men min yndling her i verden er fantasybøker. Bøker med magi, trollmenn, drager, sverdsvingende tøffe menn, hekser, trollkvinner, alver, dverger, og alt mulig av spenning, humor og hygge. Jeg samler på bøker, og har til og med – nesten til min egen bestyrtelse – også investert i et elektronisk lesebrett, nærmere bestemt en Kindle. Jeg handler jo nesten 90 % av bøkene mine på amazon lell, så …

Så glad er jeg i fantasy, at jeg har dannet en egen gruppe på facebook for nettopp dette. Det er et av mine yndlingssteder på facebook, i skrivende stund over 1500 medlemmer, som er mer eller mindre opptatt av samme genre, inkludert Science Fiction.

Utover husgubbe og fantasybøker, finner hjertet mitt alltid trøst i fransk musikk. Her er det hovedsaklig Francis Cabrel som drar nettopp dette lasset, men Joe Dassin har også en ganske stor plass på dette området. Det skal ikke stikkes under noen stoler at jeg også nærer en stor forkjærlighet for musikk fra det glade 80-tall, så dette dukker også opp med jevne mellomrom.

 

Så dette er vel hovedsaklig ting som vil dukke opp på denne siden etterhvert. I tillegg til morsomme ting om mat, sunne ting, ikke fullt så sunne ting – og litt av hvert annet. Vel møtt.

 

Über-stabeist BeRita.