Høsten kommer.

Som Kirsti Sparboe sang i sin tid, «en sommer er over». Men det har sannelig vært en sommer av de sjeldne. Varme dager, sol og temperaturer som selv en solhungrig frossenpinn har kunnet kose seg med. Det skal innrømmes at det har vært langt fra optimalt med tanke på tørke, skogbrannfare og avlinger for bøndene – og det er trist. Men for mitt vedkommende, mitt egoistiske og selvforherligende jeg – har det regelrett vært skjønt! Deilige, varme sommerkvelder – perfekt for å kose seg utendørs med iskaffe og en og annen bok.

Naturligvis har sommeren også bestått av jobb, ferien var bare tre ynkelige uker, og de ble i stor grad avsatt til aktiviteter med familien, slik en god sommerferie skal. Men jobben har slett ikke vært å forakte, i de stille stunder har jeg tatt flere dypdykk i nostalgiens dunkle brønn og lest bøker fra Pennyklubbens glansdager.

Nasjonalbiblioteket har vært min trofaste venn disse dagene og ukene, og jeg har lest nesten samtlige bøker om Ashley og Wonder av Diana Campbell, og deretter over 20 bøker om Stallgjengen av Bonnie Bryant. Lettleste og hyggelige, og absolutt et koselig tidsfordriv.

Jeg var jo selv medlem i Pennyklubben for mange år siden (flere enn jeg liker å innse, egentlig) – og husker at jeg koste meg med disse. Dessverre gikk mine bøker fra Pennyklubben tapt, da jeg i ren velvillighet ga dem bort til en kusine av meg – som etter sigende skulle bruke dem i leseøvingen sin. Det gjorde hun muligens, men siden hun tydeligvis ikke satte pris på dem – heiv hun alt sammen, det vesle kreket. Uten å si fra eller noe som helst. Forbannede kophuggu. Har aldri helt tilgitt det der.

Noen skuffelser har det også vært på bokfronten. Kjøpte et par bøker fra amazon (som vanlig), som jeg gledet meg veldig til. «London – city of sin» av Catharine Arnold var en av disse. Virket så lovende, synder i gamle dager, med prostitusjon og generell moralsk fordervelse er jo et stort og rikholdig kapittel – og etter den forrige boka jeg leste av samme forfatter hadde jeg jo en viss forventning. Men nei, forventningene ble IKKE innfridd. Rotete skrevet og til tider kjedelig – nei, nei og nei. Blæh. «On stranger tides» ble heller ikke noen höjdare – altfor langdryg, og lite action. Her hadde jeg håpet på skikkelig piratgrøss, livlig voodoo-magi og sprell på bøljan blå – og så ender jeg opp med bla bla bla og bare bittelitt spenst innimellom? Kjedelig.

Nei, da koste jeg meg mer med Grisha-trilogien av Leigh Bardugo. Russisk-inspirert fantasy, med en kjekk blanding av nytt og gammelt. Overraskende hvor mye jeg likte disse bøkene, og kunne gjerne tenkt meg å lese mer om noen av karakterene.

Nå har jeg nesten lovet meg selv å ta meg selv i nakken, og lese mer av bøkene jeg har liggende – så, bokhøsten bør vel være reddet i år også.

Lysere tider.

En har sannelig kommet seg forbi årets første måned. En lang, kald og ikke minst snørik januar er overstått. Med slike tilstander der ute, har lesesmaken min gått i en helt annen retning. En snev av mer forhistorisk – men likevel ikke. Jeg har nemlig hatt et hyggelig gjensyn med Jura-bøkene til Michael Crichton. Både «Jura-parken» og «Den tapte verden» er gode bøker. For meg er det utrolig mye bedre underholdning og spenning enn filmene noensinne vil få til. Ja, filmene har sine store og actionfylte momenter, og alltid stas å se dinoene gomle i seg noen rabagaster som ikke fortjener bedre.

Men adskillig bedre er det å lese om det. Å lese den litt snikende uhyggen. Å vite at Malcolm er inne på noe, men han husker det ikke selv enda – men det er noe relevant. Man tar seg i å lure på hva det er, og hvordan effekten av det vil utarte seg – og ikke minst hva som til slutt vil vise hva han tenkte på.

Man skjønner jo at på ett eller annet tidspunkt kommer dette til å gå rett åt skogen, og det gjør det jo også naturligvis. Men den herlige, sakte spenningen gjør seg gjeldene gjennom begge bøkene. Gode beskrivelser, avbrutte øyeblikk – for så å hente dem fram senere – ah, fortreffelig.

Ett av mine få ankepunkt mot begge bøkene er hvordan de slutter. Her har boka vært meget lovende hele veien, og så på slutten føles det som forfatteren brått fikk nok og «nå avslutter jeg». Det virker så forhastet, og ergo kommer det hele som et gedigent antiklimaks. Ja, er dette alt liksom?? Føles som den digre bollen med smågodt du skulle kose deg med er halvveis fylt med papp, for at mengden bare skulle SE fristende ut. Jeg ble skuffet og følte meg grådig snytt. Og altså ikke bare en, men to ganger.

Men, likevel kan man ikke komme vekk fra at Crichton skriver bra. Det skal han da sannelig få. Så jeg tenkte at nå skal jeg lese en ny bok av forfatteren, altså en jeg IKKE har lest før. Spennende. Litt spenstig tilsnitt burde en jo få til, så valget falt på «Dypkontakt». Lovende opplegg, forskere skal ned på havbunnen for å snoke omkring på noe veldig rart og spennende der nede. Noe som kan være et romskip, eller rett og slett fra vår egen framtid! Ooo, dette var livlige greier. Og det var slettes ikke så verst heller. Folk døde som bare tykjen, en mystisk kule gjorde livet (og døden) skummelt for folkene som satt fast på havsens bunn. Riktignok uten saltkvern, men lell.

Men tror du ikke den sniken gjorde det igjen?! Samme triks, samme skuffelse og samme – jamen i helvete da, mann?! Det bygger seg opp, man håper dette er noe skikkelig saftige greier, sidene du har igjen minker drastisk – du skjønner at her må det skje noe stort, og det ganske snart – – – og så – fisler det ut i omtrent ingenting, som en slags elendig liten og blaut variant av stjerneskudd, når man altså har tenkt seg et fyrverkeri. Jeg ble skikkelig skuffa av slutten, omtrent som en variant av Alfred som svarer på Linas frieri; «Du, den der forlovelsen – den tar vi og skiter i». Omtrent sånn følte jeg meg på slutten av boka også. «Du, de spennende opplevelsene vi hadde på dypet, som holdt på å ta livet av oss – det glemmer vi».

Vurderte å lese «Det store togrøveriet» av samme forfatter, men nå kjenner jeg meg litt lei av hans irriterende brå slutter, og er lysten på noe annet. Så får vi se hva det blir til.

Mørketid og dyster historie.

Dette høres nervepirrende ut, ikke sant? Nesten på grensen til litt skummelt? Og med tanke på de bøkene jeg har tenkt å ta for meg i denne omgangen, er ikke det helt uten intensjon.

Jeg skal vedkjenne å ha en bemerkelsesverdig fascinasjon for gammel og makaber historie. Alt det fæle som ligger under fortidens dunkle slør, og som vi nå trøster oss med at «det var lenge siden, det er mye bedre nå». Og joda, det skal vi sannelig takke og prise oss lykkelige for.

I sommer begynte jeg med en herlig og mørk bok, «Tyburn: London’s fatal tree» av Alan Brooke og David Brandon. Her får man et innblikk i et av de mer kjente landemerkene i London gjennom røflig seks hundre år, en diger galge. Det gikk jo for seg i gamle London, og det skulle ikke mye til før en stakkar måtte bøte med livet. Altså – noen gjorde seg absolutt mer fortjent til det enn andre, det skal sies. Men stort  sett var det mye fattigdom og elendighet som drev folk til småtjuverier – og det ble slettes ikke sett på med særlig nåde.

Riktignok var Tyburn bare ett av elementene som innebar straff og tukt i London. Det var jo naturligvis langt flere, og fæl som jeg er hadde jeg lyst til å lese mer. Amazon er jo alltid behjelpelig med å finne flere forslag så derfor bestilte, fikk og leste jeg «Underworld London: Crimes and punishment in the capital city» av Catharine Arnold.

En del kjent stoff fra Tyburn, såklart. Historien både begynte og endte der. Pluss en del i mellom. Newgate for eksempel. Et ikke akkurat trivelig fengsel – det heller. Og den vanlige mann på gata digget henrettelser. Faktisk ble det jo til at folk samlet seg i mengder når noen skulle henges. Eller brennes da, noe som ofte ble damene til del. Besynderlig pripne som de var, var det umoralsk og støtende av damer ble først hengt og deretter dratt i stykker (hanged and drawn / hanged and quartered). Da måtte man jo se kvinnemennesket uten klær, og det var uanstendig må vite. Det var tydeligvis mye bedre, og helt greit å se damene ble hengt og deretter brent ved stake.

Dette var altså så populært at når noen skulle tas av dage i full offentlighet var det vanlig praksis å gaule «Hats off!». Alle som da hadde hodeplagg av et visst volum måtte ta av dette. Ikke for å hedre den sulliken som snart skulle møte sin skaper – neida. Rett og slett for at man skulle se bedre.

Siden en viss liten slusk av en mann, den fiktive Fagin fra «Oliver Twist,» (Charles Dickens) ble nevnt i denne siste bok, også teoretisk sett kunne havnet i galgen ved Tyburn, fikk jeg lyst til å lese nettopp denne boka. Dessuten et ledd i min lille plan om å ha flere klassikere innabords. Mitt første hederlige forsøk på Dickens skuffet teknisk sett ikke, jeg likte godt hans sarkastiske skrivestil. Dessverre ble jeg ikke særlig betatt av hverken Oliver selv, eller noen av de andre karakterene. Boka var egentlig mest interessant som et samtidsbilde av London dengang da.

Og mens man nå romsterte rundt i et mørkt, skittent og forgangent London, kunne man like gjerne boltre seg videre i møkka – men gjerne bytte sted. Så derfor har jeg lurket videre til å lese «Ringeren i Notre Dame» av Victor Hugo. Ved et lite mistak har jeg lest en forkortet utgave, noe som kan forklare hvorfor jeg synes boka var snauspisen og kjedelig. Slett ikke på høyde med hans språklige detaljrikdom som jeg fant i «De elendige». Når jeg klarte å snoke opp den skikkelige utgaven, todelt og på bortimot 300 sider hver – da skjønte jeg at jeg her har gått glipp av noe essensielt. Den stutte og kjipe versjonen på 227 sider er altså nesten som en intro å regne, så her har jeg mer eller mindre lovt meg selv å lese den «ordentlige» versjonen ganske så snart.

Og etter så mye elende og tristesse, har jeg muntret opp meg selv med å lese et par utvalgte bøker av Per Inge Torkelsen, og da ble det gøy igjen. He he – intet som å bruke bøker (og kaffe, selvfølgelig) som humørplaster.

Ergo forlater vi mørket og lorten for en liten tid, og regner med at jeg snart er på kjøret igjen. Man vet jo at det finnes et par bøker til av C. Arnold blant annet – så jeg gjetter på at jeg fremdeles har mye fint (hø hø) i vente.

En sommer kom – og gikk igjen.

Det er høst. Ja, det er faktisk høst nå. Mørket kommer tassende på stille føtter om kvelden, puster på rutene og kikker inn. Lukta ute er sprø, klar på en kjølig måte og river litt i nesa. Teen smaker godt igjen. Teppet er lunt og godt, og frister med en innhyllet og halvsøvnig tilværelse. Hm, man blir rent lyrisk – men jeg synes det er en slags overlevelses-strategi. Om man kan få seg til å kle det inn i fine ord, kan det da ikke være bare negativt heller? I alle fall innbiller jeg meg nettopp det.

Sommeren gjorde sitt inntog, med lyse netter, sommersol og markjordbær. Men det meste har sin ende, selv om pølsa riktignok har to og ringen har visst ingen. Så gikk også sommeren over, og årets sommer var ingen klar höjdare heller. Heldigvis har bøkene berget meg denne sesongen også. Og kjenner jeg både meg selv og bøkene rett, vil vi trøste hverandre. Både gjennom høsten og mot den ubønnhørlige vinteren. (Jada, vi vet den kommer i år også – gr gr grr!)

Denne sommeren har jeg lest ferdig trilogien om lommetyven Echo. Bøkene er skrevet av Melissa Grey, og etter å ha lest første bok «The girl at midnight» ble jeg rett og slett så glad i denne nye åpenbaringen at jeg gledet meg uhemmet til neste bok «The shadow hour». Heldigvis ble håpet om en ny god bok innfridd på beste måte, og jeg ramlet enda litt til for både Echo, Jasper (åh, Jasper …), the Ala, Caius, Dorian, Rowan og Ivy.

Naturligvis satt jeg og tygde på gjerdet, og rev gress bak ørene til tredje bok, «The savage dawn» kom ut nå i juli og endelig kunne jeg altså velte meg i siste bok (snufs) om denne herlige gjengen. En av de nyere og spennende fantasy-seriene jeg har lest i det siste, og jeg nøler ikke med å anbefale den videre.

En av grunnene til at jeg digger Echo, er at hun tydeligvis er like glad i ord og bøker som jeg selv er. Dermed flettes både nye ord og begrep inn i teksten, som passer utrolig godt til handlingen der og da. Muligheten til å lære et par fine ting er altså sterkt tilstede, og siden Echo er oppvokst under et stort bibliotek kommer det også mange fine bok-referanser. Sånt varmer et litterært hjerte så det holder.

Echo får nemlig vokse opp hos en rase som kalles Avicen. Ganske så menneskelige, men med fjærdrakt og en del fugleaktige trekk. Avicen har konstant vært i konflikt med en humanoid, reptil-aktig rase som kalles Drakharin. Det kommer vel neppe som noen overraskelse at konflikten mellom disse tilspisses i løpet av bøkene, og at Echo – som det eneste mennesket oppi dette her – havner komplett i midten. Og helt i sentrum av alt dette står et særdeles mystisk og myteomspunnet vesen; The Firebird. Essensiell og særdeles avgjørende. Og en smule vag å få tak på.

Disse tre bøkene har blitt en av favorittene mine. Naturligvis er det flere som klatret høyt opp på koselisten, og noen som bare kom sånn passe opp. Det skal omtales nærmere og absolutt mer detaljer i senere sludder. Jeg lover altså å herje litt mer med nye livlige innlegg utover høsten. Ja, og lefle med nye artige aspekter av livet, selvfølgelig.

 

Kjerringbeistet BeRita

Februar – er det ikke vår snart, da?

Så gjorde januar det jeg gledet meg mest til – ble ferdig. De fleste vil ha det til at dette var både en mild og snill vintermåned, og jeg kan være tilbøyelig til å være enig. For det meste altså. Greit – det var ikke så verst. Enkelte brr-dager, men stort sett gikk det greit. Ikke for det, kan vel neppe påberope meg å være noe spektakulært ute-menneske uansett, så hovedirritasjonen var vel stort sett det der med å kle på seg vinterhabitt og å skrape fram bilen fra ishelvetet om morran.

Nuvel. Forrige måned endte altså med makabre historier de luxe. Og for den som trodde at det skulle liksom gå over i månedskiftet, blir det nok skurring og feilskjær så det holder. Må si meg stolt over at jeg greide å holde meg i skinnet og ikke bestille nye bøker helt til 15 januar. Da tok jeg helt av og bestilte både «Wolf Hall» og «Bring up the bodies» av Hillary Mantel, «The Owl killers» av Karen Maitland (ja, henne med den der horrible Liars-boka ja) pluss et røss til. Og ikke nok med det – neida. Fant plutselig ut at tiden var inne for å starte på «Stormenes tid» av Ken Follett, som jeg har fått i gave (snill kollega!). God stil med henging og voldtekt, forræderi og skamslåing. Herlig. Jeg ble aldeles fortryllet og har hemningsløst lest meg gjennom de vel 1100 sidene. Det ble rett og slett så bra, at jeg ga fanken i å lese den om heksene i Karres. Science fiction fenger meg ikke selv om det er hekser altså. Nei. Ble for mye fjoms med romskip og dill. Så den ga vi lett og ledig opp, og la den fredelig i «sikkert en gang senere»-haugen. (Ha ha, yeah right!)

Leste altså også ut trilogien om Flicka, Ken og Tordensky. Så nydelige bøker. Helt utrolig hvor bra de er skrevet. Så enkelt, så liketil og så rørende. Drar en stakkar i hjerterøttene, og det kan være litt kinkig når en står på jobb. Når en funderer over at ens hukommelse ikke lenger opererer på sil-stadiet, men mer på fiskenot-varianten ble det plutselig kurant å lage en konto på nb.no. Da slipper jeg å huske hvilke titler jeg holder på å lese (heldigvis holder nb rede på hvor jeg var i boka om ikke annet). Men med en egen side – som jeg pronto la inn ca tredve titler på, som «skal lese» – kan jeg slippe unna med å huske innlogging. Det funker jo.

Etter det vakre og vemodige Wyoming-livet, måtte det noe mer livat til. Hva er da bedre enn å hive seg pronto over Wilbur Smith sine Taita-bøker? Hå hå, lemlesting, drap, svik, kjærlighet, lidenskap, ørkensand og lumske guder – hva kan man vel mislike?? «Hapi, elvegudinnen» klokker pent inn på alle disse. Herlig.

Utover det er man da altså i begynnelsen av februar. Det spås en liten kuldedypp igjen, meteorologisk sett og jeg har naturligvis ikke tenkt meg utomhus mer enn strengt tatt nødvendig denne måneden heller jeg – så det bekymrer meg ikke veldig. Har bua full av ved, dugelig med tepper og strikkejakker så det skal nok gå på et vis. Man er svakt optimistisk på at så snart denne måneden er over går det an å pønske fritt og lett på snarlig gjensyn med gjørme, sludd og røten snø. Ja, vi gleder oss.

I februar har jeg dermed tenkt å trøste meg med «The Fry Chronicles» av Stephen Fry, «The devourers» av Indra Das og første bok om Harry Potter, men denne gangen i illustrert utgave. Naturligvis samme dag som denne vasset inn i postkassen, oppdaget jeg limited edition av samme boka, men med de separate husfargene og emblemene. En blå Ravenclaw-variant, en gul Hufflepuff, en grønn Slytherin og en oransje Gryffindor. Dritkule. Må bestille en. (Håpløs) Kan se ut som jeg kan finne på noe å gjøre lell. Og se på Masterchef. Jada – jeg skal nok overleve greit denne gangen og.

Januar – januar, get over it!

Det ble desember, julaften, nyttårsaften og så var året ferdig. Avslutningen ble ikke det jeg vil kalle optimal. En eller annen vederstyggelig skjebnenisse sendte meg influensa og halsbetennelse i julegave, og det tok meg vel resten av desember å komme meg opp igjen av den Nå vel – nok om det, og mer av noe annet.

Jeg har vært i Titanic-hjørne i de siste ukene. Så filmen (igjen) i romjula, og etter det har jeg vært rett så lysten på å vite mer om dette storslagne skipet som altså skulle ende sin første tur på havsens bunn. Fortrinnsvis uten å male salt da. Enda noe. Jeg har lest to bøker i etterkant om Titanic, både «Mysteriet Titanic» av Robert Ballard, og også en roman «Every man for himself» av Beryl Bainbridge. Førstnevnte var en faktabok om tilblivelsen av det stolte skip, byggeprosessen og og selve turen. Og ikke minst forliset. Dertil å finne vraket da Ballard dykket ned og tittet ordentlig på restene. Spennende lesning.

«Every man for himself» skuffet litt i så måte. Den tok liksom aldri av den. Dessuten ble jeg grundig lei Morgan som var hovedkarakter, og den overklasseholdningen han la for dagen – den kopen! Lite av boka ga hverken mening eller flyt, og til slutt gikk jeg nesten og gledet meg til skipet skulle synke så jeg snart kunne bli kvitt en del av de teite folkene jeg leste om. For en gangs skyld var det helt greit at det var en tynn og liten bok. Grr.

Deretter leste jeg også boka «Titanic – 31 norske skjebner» av Per Kristian Sebak. Igjen litt mer interessant, da den tok for seg både byggingen av Titanic, og de diverse store skipene som dro i Amerikafart over Atlanteren. Denne fokuserte som tittelen tilsa, på nordmennene som var om bord, av ulike årsaker. Dette var ikke så veldig mange, så naturlig nok er det noe som ikke er spesielt tatt med i annet materiale. Det jeg også likte godt med denne boka var at her fikk jeg vite en del mer om hva som skjedde etter sammenstøtet med isfjellet. Etter at redningsbåten Carpathia kom inn i Halifax. Etter at forskjellige ihjelfrosne lik ble plukket opp av havet, og eiendeler ble berget så godt det lot seg gjøre. Hva slags oppfølging både de overlevende, og de pårørende fikk fra White Star Line. En stor, stor del av historien det også – men ganske oversett av film og andre bøker.

Dessuten så jeg til slutt en miniserie i to deler fra BBC, med Catherine Zeta-Jones som overklassedame, og min kjære, herlig snuskete Tim Curry som slu og utspekulert rabagast. Helt ålreit å se, men forsåvidt litt langdryg den også.

Etter å ha gjort unna mætt makabre dødsfall i skipsforlis, var tydeligvis ikke den morbide siden av meg helt ferdig – for da kastet jeg meg videre over «Company of Liars» av Karen Maitland. Lagt til midten av 1300-tallet i England, da den beryktende svartedauden og pesta herja omkring. Legg til litt aktiv hekseforfølging og overtro så det holdt etter – og det ble en ganske bra bok det også. Folk stupte som fluer, gitt. Enda er jeg ikke helt ferdig med den dauinga, så nå har jeg nesa nedi «Year of Wonders» av Geraldine Brooks. Denne går riktignok i England i 1660, og nå er det en ny slags pest som herjer. Ring of roses – henspiller på de røde ringene i huden på folk. Usj og asj.

I tillegg har jeg bestilt «The girl that came home» som jeg gleder meg til å lese. Denne også fra Titanic, men fra et romansynspunkt og en gammel dame som forteller fra da hun var ung ombord på Titanic. Ikke helt Cameron-film altså, men vi får nå se. Virka lovende på amazon, og ikke var den så dyr heller. Blir spennende.

Begynnelsen på 2017 preges altså sterkt av å ha lest en hel haug. Har satt meg mål på goodreads å lese 40 bøker i løpet av året og med bortimot 7 unnagjort allerede ligger jeg godt an i løypa føler jeg. Vel – best å ha noe å ruge på, i tilfelle jeg blir sløv utover året. Det skjer jo så ofte lell – ha ha ha.

Nå er det tilbake til boka, den skal leses ut om ikke så lenge, og deretter skal jeg avslutte «Witches of Karres», mitt forsøk på SF kombinert med fantasy. Trøster meg i stille stunder på jobb med Flicka-trilogien av Mary O’Hara. Første bok «Hans venn Flicka» ble lest ut i går, så nå er det andre bok «Flickas sønn som leses der. Fantastiske bøker – helt nydelige. Elsk elsk elsk.

Over og ut for denne gang, kommer plutselig tilbake.

Det var en mørk og stormfull aften …

Ja, denne tittelen kan vel passe godt tenker jeg. I dag er altså siste dag i oktober. 31 oktober. Det feires Halloween og ungene gasser seg i smågodt og gørremat. Ikke at jeg absolutt og helhjertet bifaller denne amerikanske greia, som mer eller mindre er sponset av handelsstanden. Men – ser man på sakene uten særlig filter, er vel nå de fleste høytider neddynget av dill, dall og fandens oldemor. Butikkene er stappfulle så og si til enhver tid av stæsj – og det er aldri særlig lenge mellom hver «greie».

Klokka ble stilt til vintertid også. I går. Skroget mitt henger ikke helt med på forandringen enda. Om det var det om å gjøre, kunne jeg mer enn gjerne tenkt meg å snike meg i hi sånn på høstparten jeg. Feitspising på høsten, slumre søtelig gjennom vinterkulde, hålke og vintersport på tv (særlig det forresten!) og så kreke meg passelig mager ut igjen på vårparten, og la liv og lykke snike seg inn igjen sammen med solskinnet. Mmm, deilig. Men kan en gjøre det sånn? Neida. Nok en dagdrøm, altså.

Nå før jeg rusler ned og kryper til køys, skal jeg suldre meg inn på kjøkkenet. Der skal jeg åpne esken med Ritz-kjeks, fikle opp en plastboks med stenfrie, grønne druer og snoke i kjøleskapet etter ost. Har kjøpt et par nye ostevarianter fra Tine i dag, som gikk under det søte merkenavnet Fryd. En god traver, Brie (nam nam) – og en mild blåmuggost. En Royal Blue. Holder på å tilvenne ganen litt nye smaker, og en litt passelig skarp ost er et nytt og spenstig bekjentskap. Fikk smakt litt på en annen blåmuggost, men den var hakket kvassere – så vi avventer litt der. Gikk med en del smør på kjeksen da, gitt. Ikke at det gjør noe, forsåvidt.

Så nå skal der spises / fråtses aldri så lite, deretter venter binge og bok som er en meget fornøyelig, men akk så kortvarig glede på slutten av dagen. Nu vel.

*mums*